Og aller siste time på flyplassen…håper vi

Charterturister klapper når flyet lander trygt. Passasjerene på United Airlines Flight 9747 fra Cozumel til Newark klapper og jubler når kapteinen og kabinpersonalet ankommer avgangshallen. Det burde ikke være nødvendig. Vi hadde bestemt oss for å bli på hotellet så lenge som mulig, i og med at vi hadde så dårlig erfaring med køer fra i går. Selv om vi hadde blitt anmodet om å sjekke inn klokka 14:00, ventet vi til 15:30. Det samme flyet som måtte bli stående på bakken i går med defekt vindu skulle ta av klokka 17:00. Da det ble vår tur ved skranken fikk vi beskjed om at vi var booket på et fly fra Newark til Oslo ”8:05 tomorrow”. ”A.m.?, spurte jeg. ”No, p.m.” var svaret. Etter en hel times høylytt krangling hvor jeg trodde jeg skulle svime av av ren frustrasjon klarte jeg selv å finne fram til en British Airways flight som lå an til å bli halvannen time forsinket, og som vi dermed kunne rekke samme kveld. Vi ble i hvert fall satt på stand-by. Flyplassen var nå tom for andre passasjerer, selv om klokka bare var halv fem. Med andre ord god plass for ungene til å løpe rundt og slå i hjel tid. Det så lenge bra ut, inntil det viste seg at testingen av det nye flyvinduet ikke gikk like raskt som planlagt. Det ble delt ut gratis drikke som plaster på såret til de stadig mer forbannede passasjerene. Noen ropte ut om at de ikke ville gå om bord i et fly som var defekt, andre tenkte mest på at de ikke ville bli på denne øya et døgn til (som oss). Så da vi endelig så crewet komme gjennom sikkerhetskontrollen og nærme seg gaten, brøt det ut jubel og applaus helt spontant i avgangshallen. Men så lenge flyet fortsatt sto stille på andre siden av rullebanen, så det mørkere og mørkere ut for at vi skulle rekke flyet videre til Europa. Og hvordan man enn snur og vender på det, er det ingen fly som kan ta oss med slik at vi er i Europa før tirsdag morgen nå. Med andre ord en forsinkelse på 47 timer. Dette blir siste gangen jeg flyr United Airlines! De lar 200 passasjerer bli værende i over et døgn fordi det er billigere for dem å sende et vindu med ordinær flytransport enn å sette opp et nytt fly. Passasjerene fra det andre flyet som ble kansellert, WestJet, har for lengst forlatt øya.

Nå roper de opp vår boarding-gruppe. Klokka er 18:50 lokal tid, en drøy time senere enn vi måtte ha gått ombord for å ha sjans til å rekke forbindelsen videre til Europa. Så da ble det å overnatte på simpelt hotell og å spise søppelmat for lusne vouchere i Newark likevel :-( :-( :-(. Vi får prøve å huske det som har vært flott på denne turen, for avslutningen gir ikke akkurat mersmak!

Stuck in Mexico

Den opprinnelig siste dagen på Cozumel

Legg til bildetekst

Når man våkner opp den siste dagen av ferien og finner ut at man ikke har blitt spesielt brune, og kun har tre timer å ordne opp i den saken, gir det seg selv hva tiden brukes på. Vi skyndte oss ned til den lille hotellstranda for å kapre noen solsenger, spiste den sedvanlige, innholdsrike frokosten (les: stor omelett med løk, tomat og ost på meg, og alt du kan tenke deg som kan dynkes i sirup, sjokoladesaus eller andre varianter av sukker til jentene), og spratt ned på stranda. Takket være noen lette skyer innimellom smeltet vi ikke, for det er varmt i sola her nede.

Da klokka ble elleve var det på tide med oppholdets første og siste burger fra strandbaren. Den var fet og smakløs, men ga oss energi til flyplassen. Og det viste det seg at vi trengte. Det er en liten flyplass, hvor gatene kun angir hvilken dør du skal bruke for å kunne traske ut til rett fly, selv om det står helt vilkårlig plassert utenfor. Det betyr at man krysser flere andre gater underveis, med de mulighetene det gir for å gå på feil fly. Gudskjelov er dette en vant situasjon for bakkemannskapene, som spør og viser vei som best de kan. Flyturen vår, inklusive en mellomlanding i Newark, skulle bare ta under tretten timer, en ideell reisevei med andre ord.

Flyplassen ble ellers den første forberedelsen på norske priser igjen. Mens en flaske vann på øya ellers koster en halv dollar, koster den fire på flyplassen. Og det er bare fast food og godteri å få kjøpt. Så vi priste oss lykkelige for at det bar var halvannen time å slå i hjel der. Trodde vi. Da vi var vel plassert i setene, og kapteinen var i ferd med å ønske oss velkomne (Welcome on board, ladies and gentlemen, to this flight til Newark. We’ll be…), ble det med ett stille i høyttalerne. Han kom tilbake etter noen minutter med opplysning om at det var blitt funnet en feil ved ett av vinduene, og at det ikke fantes reservedeler på øye. Flighten ble derfor kansellert. Her startet forvirringen. Folk reiste seg opp, spurte hverandre om hva som nå skulle skje, prøvde å ringe hjem, og så videre. Inntil et like oppbragt kabinpersonale oppfordret oss alle til selv å booke oss om til andre flyvninger fordi United Airlines hadde så få ansatte her på Cozumel. God idé hvis man virkelig skal skape kaos. Folk skrudde på 3G og satte i gang. Bare for å finne ut at samtlige avganger samme dag var fulle eller hadde allerede forlatt øya. Dessuten fikk vi vite at vi antakeligvis måtte tilbake gjennom tollen (som tok oss en drøy time på vei inn på øya, og lå bak et annet fly som nettopp hadde landet  i køen (med andre ord to timer venting).

Kort fortalt ble dagen slik:

11:30   Vi forlot hotellet

12:00   Vi ankom flyplassen

13:45   Vi gikk om bord i flyet

14:00   Vi mottok beskjed om at flighten var kansellert

14:30   Vi fikk lov til å gå av flyet og stille oss i kø for å få bagasjen

15:30   Vi fikk tilbake bagasjen og stilte oss i kø for å få overnatting

17:30   Vi fikk tildelt hotell og vouchers for taxi, overnatting, og middag

18:15   Vi ankom hotellet og stilte oss i kø for å få rom

19:30   Vi fikk armbånd som ga oss adgang til liten ad hoc middagsbuffet

21:00   Jentene og jeg sovnet i lobbyen i påvente av rom

21:30   Vi fikk utdelt romnøkkel

Det viste seg at nok et fullt fly ble kansellert, hvis passasjerer også måtte bookes inn på samme hotell som oss. Og nær innpå 400 mennesker er mye å ta unna for en helt vanlig resepsjon, særlig når kun et fåtall rom var ferdig rengjort. Dermed hadde jeg på følelsen av å ha stått i kø sammenhengende i ni timer. Eneste lyspunkt var at jeg fikk sett innspurten til tredobbelt norsk til skijentene på TV - den er jeg glad jeg fikk med meg.

Intercontinental Presidente Resort & Spa

Det er ingenting å utsette på hotellet vi bor på nå. Med unntak av at vi må spise i en mørk kongressal, er omgivelsene av de vakreste jeg har sett. Jentene hoppet umiddelbart i poolen etter ankomst, og ble der en times tid. Vi våknet kvart på syv, Tuva og jeg løp en liten morgentur, og deretter hoppet jentene i bassenget igjen. Det fine med å våkne tidlig er at man kan kapre de beste plassene på stranda. Derfor ligger jeg nå i en himmelseng under en palme, med kritthvite badelaken og turkise puter. Ordentlig behagelig. Hvis flere fly skulle bli kansellert, kunne jeg gjerne hatt hjemmekontor herfra. En av manglene på det forrige hotellet var at vi så rett inn i digre cruiseskip hele tiden, her er det en borerigg i horisonten. Den må ha ligget bak cruiseskipene i siktlinje, for ingen av oss hadde sett den før. Så nå skal nok en dag benyttes til å slappe av og lade opp batteriene for den nye reisen hjem - som kan ta alt fra 13 timer til halvannet døgn. Det får tiden vise!

På og under bøljan turkis

Cozumel under vann

Vel er øya flott over vann, men det er nok likevel havbunnen som skiller seg mest ut. For mens mesteparten av øya består av ruglete, mørk brun stein og tett, lavtvoksende vegetasjon, finnes det kritthvit sand og flotte korallrev rett utenfor. Dette måtte utforskes. Vi booket en snorkeltur med en av de mange turarrangørene på øye, smurte oss inn med faktor 50 og la i vei. Det azurblå havet ble gradvis byttet ut med intens turkis etter hvert som vi fjernet oss fra land. Båten hadde glassbunn i front, hvor vi kunne se at vi hele tiden befant oss på nokså grunt vann. For første gang opplevde vi at mannskapet om bord faktisk vasket snorkel og dykkemaske i såpevann før de ble delt ut. Vi stoppet opp ved El Cielo, direkte oversatt til Himmelen, hvor den hvite havbunnen var dekket av små mengder sjøgress og store mengder sjøstjerner. Som en stjernehimmel, med andre ord. Rundt hver en stein sirklet det fargesprakende småfisk, noen kom helt inntil oss for å snuse. Guiden viste oss en djevelrokke som lå dekket av sand på bunnen, men som forsvant raskt når han pirket den på ryggen.

Det neste stoppet var Palancar, det største korallrevet i omegnen. Her fulgte vi lenge en havskilpadde i jevn fart mot nye mål, før blikket falt på alle de fantastiske vekstene på revet. Flotte farger og formasjoner, med uante muligheter til å gjemme seg for en fisk. Og hele tiden med stimer av fisk i sterke neonfarger, blått og grått. Hadde det ikke vært såpass kjølig i vannet, kunne vi gjerne ha blitt der i timevis.

Vel fremme på kaia ved Money Bar var det om å gjøre å finne en taxi hjem. Hele taxivirksomheten på øya styres av en mafialiknende virksomhet som sørger for fixed prices, en absolutt nedre grense. Jeg har aldri vært tilhenger av å støtte slikt, så vi endte opp å gå de snaue to kilometerne sammen med en solbrun, middelaldrende dame fra Polen som er her på ferie. Hun skravlet i vei om alt fra dagens økonomiske krise syd i Europa, til hvordan det fungerte å reise utenlands som forsker under den kalde krigen. Det ble en lærerik halvtimes spasertur i den stekende solen.

Svømme med delfiner

Vi fikk tips av Sandra og hennes foreldre om å prøve the Royal Dolphin Swim på den lokale dyreparken. Aktiviteten består i å først "bli kjent med" et par delfiner, deretter bli trukket av de samme delfinene i et lukket basseng. Kjempegøy, og fascinerende hvor sterke de er. Til slutt, etter å ha kysset og klappet dem en stund - helt utrolig hvordan skinnet deres føles som glatt, gummibelagt skumplast - skulle vi strekke kroppen i vannet og la dem skyve oss fremover i voldsom fart med snutene mot føttene våre. Virkelig morsomt, og rett og slett imponerende hvor godt dresserte de er. 

Også sjøløve-showet var flott, og her kunne man ta sine egne bilder av at barna fikk kysse den sikkert sterkt fiskeluktende snuta til en av dem. Vi får vurdere om vi skal betale den drøye tusenlappen på toppen av et par tusen i inngangspenger for å få dyreparkens mer profesjonelle bilder...

Nok en solfylt dag gryr

Dag tre skulle stå i solingens tegn. Kun ispedd en kjapp tur inn til den lokale småbyen San Miguel. Jeg hadde tatt meg en løpetur inn dit morgenen i forveien, snaue timen tur retur i nokså sterk varme. For å finne ut hvor på kartet jeg var (skiltingen er meget mager), stoppet jeg innom et lokalt massasjested, bestilte time til dagen etter og sikret meg et visittkort med gateangivelse på. Dette viste seg nyttig da vi skulle ta taxi dit dagen etter. Ingenting er verre enn å anvise hvor man skal når man verken vet adressen eller kan spansk noe videre. Vi fant spa-stedet, som for øvrig baserer seg på homøopatiske medisiner og økologiske produkter, jentene fikk sin sedvanlig feriemassasje. Vel knadd trasket vi videre i de brokete gatene. Fargerike og falleferdige hus om hverandre, og fortau det lønner seg å se nøye på mens man går. God stemning, og passe varmt. Stedet minner om tilsvarende brasilianske småbyer, eller de i Costa Rica. Den kjappe turen ble på fire timer, men etter å ha sjekket fargen rundt omkring på kroppen var to timer på stranda etter lunsj absolutt nok.

A-menneskenes forbannelse

OK, så har vi kanskje gitt opp. Etter tre nokså mislykkede forsøk på å holde oss våkne helt til kveldsshowet på hotellet, som begynner klokka ni på kvelden, er det bare Tuva som fortsatt har viljestyrke nok til å fortsette å prøve. Derfor endret vi på rutinen rundt middagen. Vi så på solnedgangen nede på hotellstranda mens vi fortærte våre drinker, denne gangen med hjemmefrityrstekt potetgull. Da vi begynte å bli litt satte, reiste vi oss og trasket til en internett-bar lenger borte på strandpromenaden. Der drakk jentene cola og jeg en Corona (til rundt 20 kroner - bra pris). Julie, som snart er fjorten, ble forsøkt sjekket opp av en ung amerikaner som hevdet at det ikke gikk an å sitte og surfe på mobiltelefonene i paradis (godt poeng, bare så synd at ingen av oss følte oss truffet i og med at dette var den eneste halvtimen med wifi denne dagen, og at sola allerede hadde sunket blodrød ned i havet for tredje dag på rad mens vi ivrig fotograferte). Julie mente at det ikke dreide seg om et sjekketriks helt til Tuva kunne redegjøre for at kompisen hans hadde spurt om hvordan det hadde gått, hvorpå sjekkeren svarte ”not too good”.

Vi gikk for chef’s night på buffet-restauranten i stedet for meksikansk á la carte som de øvrige to kveldene, slik at vi kunne reise oss litt underveis i måltidet. Det hjelper nemlig mot stadig økende søvnighet. Men like fullt, etter en snau halvtimes spising måtte Julie kaste inn håndkleet. Klokka var da litt før åtte lokal tid, og hun begynte å frykte at hun ikke skulle få sine tilmålte timer med søvn. Så etter å ha klemt Julie god natt har vi booket leiebil (lokalt produsert VW av et eller annet slag) til i morgen, samt snorkletur til korallrev på torsdag. Og klarer jeg å holde meg våken et kvarter til, blir det underholdning i amfiteatret på Tuva og meg likevel. Selv om senga frister mer…

Dagen etter var det på’n igjen med morgenjogging, denne gang sammen med Tuva. Hun løper forbasket fort, og jeg er stygt redd det kun er måneder før hun tilbakelegger moren sin, i hvert fall på kortere turer. Med løpeturen tungt i bena var det klart for dagens utflukt, denne gang i en leid VW boble cabriolet. Dette hadde virket som en super idé kvelden i forveien. Og prisen, 40 $ for et helt døgn var det slett ingenting å si på. Vi ventet derfor spent på vidunderet. Det kom, men det var så langt fra et vidunder som man kunne komme. Eller faktisk, det var et vidunder at vi overlevde turen. Girspaken liknet noe Hitler hadde satt der før krigen, rusten og helt uten noen form for anvisning av hvilket gir som fantes. Det å sette den i revers var et prosjekt i seg selv, og det var følgelig et under at vi ikke skubbet borti samtlige biler på parkeringsplassen. Et like stort under var det at vi ikke endte opp med å fylle ut forsikringspapirer da vi et halvt minutt senere braste rett inni støtfangeren til en annen bil fordi bremsene var av en slik art at de kun slo inn på siste centimeteren før bunnen var nådd. 

Dette satte alvorlige demper på resten av turen. Gudskjelov var det kun et fåtall andre biler på veien mot strendene på motsatt side av øya. Og selv da jeg lå og solte meg mellom sanddynene mens jentene svømte i de intenst turkise bølgene, syntes jeg at skyene på himmelen liknet en knyttneve. Turen hjem foregikk derfor i stillhet. Det fine med betjeningen på etablissementer som det vi bor på her, Park Royal Hotel, er at betjeningen tar affære hvis gjestene ikke er fornøyde. Jeg slapp å betale en krone etter at karen som avtalte med leiefirmaet hadde tatt en alvorsprat med utleieren. Det skulle bare mangle, vi kunne tilbragt vår siste dag i den bilen. Faktisk har hele veteranbegrepet fått et skudd for bauen for min del. Ja til årlige EU-kontroller av eldre biler!

 Men farlig eller ikke farlig transportmiddel: jeg er glad vi tok turen...

Yes! Atter sol og varme!

Yes! Atter sol og varme!

Det er ikke festlig å fly 14 timer for å komme seg til den evige sommeren, men det er verdt det. Etter en mellomlanding i Houston med lynshopping på Macy’s og dårlig søvn på Ramada flyplasshotell, var det bare to snaue timer som skilte oss fra sommerøya Cozumel. Amerikanernes Mallorca, kan man kanskje kalle det, men for en perle. Ikke rart at horder av bleke og solhungrige gringos fra naboen i nord trekker ned hit hver vinter. Krystallklart, turkisblått hav så langt øyet rekker, et og annet cruiseskip som troner i horisonten, og trivelige, serviceinnstilte meksikanere. Det skader ikke at prisene er superlave på mat og drikke, og at utvalget av frukt, grønnsaker og alt hva man kan fremstille av korn og mais. Utsikten fra flyvinduet under nnflyvningen til øya fikk det til å sitre i hele kroppen. Vel nede på bakken tok det en drøy time for flyplassmannskapene å flytte koffertene fra det enslige flyet og de knappe 100 meterne bort til rullebåndet. Men hva gjør vel det? Det er jo ferie, i et rolig og avslappet land.

 

Første møte med all inclusive

Jentene er ennå ikke for store til photo shoots

”Mamma, er det virkelig sant at vi kan drikke så mye brus vi vil, helt gratis?” Den er det ikke lenger mulig å lyve seg ut av med to jenter på 12 og 13 år. Men selv de ble slått av hvordan gjestene på Royal Cozumel fyller opp magene med slush, nachochips, sirupsbaserte drinker og øl i digre plastbegre hele dagen. Og da vi fornøyde takket ja til frosen strawberry daiquiris ved innsjekk i den digre lobbyen, hadde vi kanskje sett for oss i det minste rester av jordbær. I stedet ble vi etterlatt med intenst røde lepper og tenner, og dumpet restene i søpla. Ved solnedgang, som er litt før seks om ettermiddagen, var det allerede noen som hadde drukket opp drinken sin, og flere på følgende. En dame på rundt seksti snublet og flatet fullstendig ut på gangstien hvor hun ble liggende og skrattle. Så, ja, man kan drikke så mye man vil, helt gratis. Likevel, det er ikke noe å si på utvalget av sunn og god mat her. Man kan spise fire måltider om dagen med meksikanske herligheter, laget fra bunnen av flinke kokker. Buffeten overgår det meste, og inneholder også nydelige fiskeretter og kylling i mangosaus, for å navne noe. Eller man kan la være å forlate stranden og spise pizza á la flat Grandiosa, burgere og pølser fra hotellets strandbar.

Jet lag

Infinty-poolen ved solnedgang

Ettermiddagtur i skumring

Første dagen endte tidlig. Veldig tidlig. Vi hadde bestilt bord til 21:30 på á la carte-restauranten fordi jeg feiltolket 9:30 til å være 19:30. Og det gikk bare ikke. Vi virret rundt i nærområdet mens vi beundret solnedgangen, tok oss en appetizer i lobbyen, så en hel film mens vi sperret opp øynene som best vi kunne. Men da klokka ble halv åtte sa Julie at nok er nok. Hun ble i hvert fall ikke med på restauranten. Heller ikke overtalelser om at vi kunne avbestille bordet og heller gå på buffetmiddagen hjalp. Hun skulle sove. Så Tuva og jeg satt gjespende ved et bord med stivede duker og bestilte én rett, vekslet noen få setninger mellom alle gjespene, og skyndte oss mot senga litt før ni. Riktignok våknet vi i god tid før seks neste morgen, men Julie fikk sine 11 strake timer med søvn.

En ny dag gryr

Det er deilig å lese bok en hel time før frokost, se det langsomt gry av dag, sminke seg, tusle langsomt avgårde og fortsatt være ved frokostbuffeten 07:02. Helt ulikt hjemme, med andre ord. Det er heller ikke verst å ligge under palmene ved bassenget og høre den kunstige fossen bruse og eksotiske fugler lage sine underlige lyder. Da vi plutselig så konturene av et digert cruiseskip mellom trærne, var det nesten som vi skvatt til. Hvordan kunne det plutselig ha lagt til der, uten at vi merket noe? Så det er på en måte skjermet her, kloss inntil en av de største anløpshavnene i omegnen. Vi tenker på Sandra og hennes foreldre der hjemme, og Leif og Anne-Karin som har lagt til her før, og speider etter de aktuelle båtene.

Hotellstranda ligger rett ved anløpskaia