Stuck in Mexico

Den opprinnelig siste dagen på Cozumel

Legg til bildetekst

Når man våkner opp den siste dagen av ferien og finner ut at man ikke har blitt spesielt brune, og kun har tre timer å ordne opp i den saken, gir det seg selv hva tiden brukes på. Vi skyndte oss ned til den lille hotellstranda for å kapre noen solsenger, spiste den sedvanlige, innholdsrike frokosten (les: stor omelett med løk, tomat og ost på meg, og alt du kan tenke deg som kan dynkes i sirup, sjokoladesaus eller andre varianter av sukker til jentene), og spratt ned på stranda. Takket være noen lette skyer innimellom smeltet vi ikke, for det er varmt i sola her nede.

Da klokka ble elleve var det på tide med oppholdets første og siste burger fra strandbaren. Den var fet og smakløs, men ga oss energi til flyplassen. Og det viste det seg at vi trengte. Det er en liten flyplass, hvor gatene kun angir hvilken dør du skal bruke for å kunne traske ut til rett fly, selv om det står helt vilkårlig plassert utenfor. Det betyr at man krysser flere andre gater underveis, med de mulighetene det gir for å gå på feil fly. Gudskjelov er dette en vant situasjon for bakkemannskapene, som spør og viser vei som best de kan. Flyturen vår, inklusive en mellomlanding i Newark, skulle bare ta under tretten timer, en ideell reisevei med andre ord.

Flyplassen ble ellers den første forberedelsen på norske priser igjen. Mens en flaske vann på øya ellers koster en halv dollar, koster den fire på flyplassen. Og det er bare fast food og godteri å få kjøpt. Så vi priste oss lykkelige for at det bar var halvannen time å slå i hjel der. Trodde vi. Da vi var vel plassert i setene, og kapteinen var i ferd med å ønske oss velkomne (Welcome on board, ladies and gentlemen, to this flight til Newark. We’ll be…), ble det med ett stille i høyttalerne. Han kom tilbake etter noen minutter med opplysning om at det var blitt funnet en feil ved ett av vinduene, og at det ikke fantes reservedeler på øye. Flighten ble derfor kansellert. Her startet forvirringen. Folk reiste seg opp, spurte hverandre om hva som nå skulle skje, prøvde å ringe hjem, og så videre. Inntil et like oppbragt kabinpersonale oppfordret oss alle til selv å booke oss om til andre flyvninger fordi United Airlines hadde så få ansatte her på Cozumel. God idé hvis man virkelig skal skape kaos. Folk skrudde på 3G og satte i gang. Bare for å finne ut at samtlige avganger samme dag var fulle eller hadde allerede forlatt øya. Dessuten fikk vi vite at vi antakeligvis måtte tilbake gjennom tollen (som tok oss en drøy time på vei inn på øya, og lå bak et annet fly som nettopp hadde landet  i køen (med andre ord to timer venting).

Kort fortalt ble dagen slik:

11:30   Vi forlot hotellet

12:00   Vi ankom flyplassen

13:45   Vi gikk om bord i flyet

14:00   Vi mottok beskjed om at flighten var kansellert

14:30   Vi fikk lov til å gå av flyet og stille oss i kø for å få bagasjen

15:30   Vi fikk tilbake bagasjen og stilte oss i kø for å få overnatting

17:30   Vi fikk tildelt hotell og vouchers for taxi, overnatting, og middag

18:15   Vi ankom hotellet og stilte oss i kø for å få rom

19:30   Vi fikk armbånd som ga oss adgang til liten ad hoc middagsbuffet

21:00   Jentene og jeg sovnet i lobbyen i påvente av rom

21:30   Vi fikk utdelt romnøkkel

Det viste seg at nok et fullt fly ble kansellert, hvis passasjerer også måtte bookes inn på samme hotell som oss. Og nær innpå 400 mennesker er mye å ta unna for en helt vanlig resepsjon, særlig når kun et fåtall rom var ferdig rengjort. Dermed hadde jeg på følelsen av å ha stått i kø sammenhengende i ni timer. Eneste lyspunkt var at jeg fikk sett innspurten til tredobbelt norsk til skijentene på TV - den er jeg glad jeg fikk med meg.

Intercontinental Presidente Resort & Spa

Det er ingenting å utsette på hotellet vi bor på nå. Med unntak av at vi må spise i en mørk kongressal, er omgivelsene av de vakreste jeg har sett. Jentene hoppet umiddelbart i poolen etter ankomst, og ble der en times tid. Vi våknet kvart på syv, Tuva og jeg løp en liten morgentur, og deretter hoppet jentene i bassenget igjen. Det fine med å våkne tidlig er at man kan kapre de beste plassene på stranda. Derfor ligger jeg nå i en himmelseng under en palme, med kritthvite badelaken og turkise puter. Ordentlig behagelig. Hvis flere fly skulle bli kansellert, kunne jeg gjerne hatt hjemmekontor herfra. En av manglene på det forrige hotellet var at vi så rett inn i digre cruiseskip hele tiden, her er det en borerigg i horisonten. Den må ha ligget bak cruiseskipene i siktlinje, for ingen av oss hadde sett den før. Så nå skal nok en dag benyttes til å slappe av og lade opp batteriene for den nye reisen hjem - som kan ta alt fra 13 timer til halvannet døgn. Det får tiden vise!