Yes! Atter sol og varme!

Yes! Atter sol og varme!

Det er ikke festlig å fly 14 timer for å komme seg til den evige sommeren, men det er verdt det. Etter en mellomlanding i Houston med lynshopping på Macy’s og dårlig søvn på Ramada flyplasshotell, var det bare to snaue timer som skilte oss fra sommerøya Cozumel. Amerikanernes Mallorca, kan man kanskje kalle det, men for en perle. Ikke rart at horder av bleke og solhungrige gringos fra naboen i nord trekker ned hit hver vinter. Krystallklart, turkisblått hav så langt øyet rekker, et og annet cruiseskip som troner i horisonten, og trivelige, serviceinnstilte meksikanere. Det skader ikke at prisene er superlave på mat og drikke, og at utvalget av frukt, grønnsaker og alt hva man kan fremstille av korn og mais. Utsikten fra flyvinduet under nnflyvningen til øya fikk det til å sitre i hele kroppen. Vel nede på bakken tok det en drøy time for flyplassmannskapene å flytte koffertene fra det enslige flyet og de knappe 100 meterne bort til rullebåndet. Men hva gjør vel det? Det er jo ferie, i et rolig og avslappet land.

 

Første møte med all inclusive

Jentene er ennå ikke for store til photo shoots

”Mamma, er det virkelig sant at vi kan drikke så mye brus vi vil, helt gratis?” Den er det ikke lenger mulig å lyve seg ut av med to jenter på 12 og 13 år. Men selv de ble slått av hvordan gjestene på Royal Cozumel fyller opp magene med slush, nachochips, sirupsbaserte drinker og øl i digre plastbegre hele dagen. Og da vi fornøyde takket ja til frosen strawberry daiquiris ved innsjekk i den digre lobbyen, hadde vi kanskje sett for oss i det minste rester av jordbær. I stedet ble vi etterlatt med intenst røde lepper og tenner, og dumpet restene i søpla. Ved solnedgang, som er litt før seks om ettermiddagen, var det allerede noen som hadde drukket opp drinken sin, og flere på følgende. En dame på rundt seksti snublet og flatet fullstendig ut på gangstien hvor hun ble liggende og skrattle. Så, ja, man kan drikke så mye man vil, helt gratis. Likevel, det er ikke noe å si på utvalget av sunn og god mat her. Man kan spise fire måltider om dagen med meksikanske herligheter, laget fra bunnen av flinke kokker. Buffeten overgår det meste, og inneholder også nydelige fiskeretter og kylling i mangosaus, for å navne noe. Eller man kan la være å forlate stranden og spise pizza á la flat Grandiosa, burgere og pølser fra hotellets strandbar.

Jet lag

Infinty-poolen ved solnedgang

Ettermiddagtur i skumring

Første dagen endte tidlig. Veldig tidlig. Vi hadde bestilt bord til 21:30 på á la carte-restauranten fordi jeg feiltolket 9:30 til å være 19:30. Og det gikk bare ikke. Vi virret rundt i nærområdet mens vi beundret solnedgangen, tok oss en appetizer i lobbyen, så en hel film mens vi sperret opp øynene som best vi kunne. Men da klokka ble halv åtte sa Julie at nok er nok. Hun ble i hvert fall ikke med på restauranten. Heller ikke overtalelser om at vi kunne avbestille bordet og heller gå på buffetmiddagen hjalp. Hun skulle sove. Så Tuva og jeg satt gjespende ved et bord med stivede duker og bestilte én rett, vekslet noen få setninger mellom alle gjespene, og skyndte oss mot senga litt før ni. Riktignok våknet vi i god tid før seks neste morgen, men Julie fikk sine 11 strake timer med søvn.

En ny dag gryr

Det er deilig å lese bok en hel time før frokost, se det langsomt gry av dag, sminke seg, tusle langsomt avgårde og fortsatt være ved frokostbuffeten 07:02. Helt ulikt hjemme, med andre ord. Det er heller ikke verst å ligge under palmene ved bassenget og høre den kunstige fossen bruse og eksotiske fugler lage sine underlige lyder. Da vi plutselig så konturene av et digert cruiseskip mellom trærne, var det nesten som vi skvatt til. Hvordan kunne det plutselig ha lagt til der, uten at vi merket noe? Så det er på en måte skjermet her, kloss inntil en av de største anløpshavnene i omegnen. Vi tenker på Sandra og hennes foreldre der hjemme, og Leif og Anne-Karin som har lagt til her før, og speider etter de aktuelle båtene.

Hotellstranda ligger rett ved anløpskaia