Nok en solfylt dag gryr

Dag tre skulle stå i solingens tegn. Kun ispedd en kjapp tur inn til den lokale småbyen San Miguel. Jeg hadde tatt meg en løpetur inn dit morgenen i forveien, snaue timen tur retur i nokså sterk varme. For å finne ut hvor på kartet jeg var (skiltingen er meget mager), stoppet jeg innom et lokalt massasjested, bestilte time til dagen etter og sikret meg et visittkort med gateangivelse på. Dette viste seg nyttig da vi skulle ta taxi dit dagen etter. Ingenting er verre enn å anvise hvor man skal når man verken vet adressen eller kan spansk noe videre. Vi fant spa-stedet, som for øvrig baserer seg på homøopatiske medisiner og økologiske produkter, jentene fikk sin sedvanlig feriemassasje. Vel knadd trasket vi videre i de brokete gatene. Fargerike og falleferdige hus om hverandre, og fortau det lønner seg å se nøye på mens man går. God stemning, og passe varmt. Stedet minner om tilsvarende brasilianske småbyer, eller de i Costa Rica. Den kjappe turen ble på fire timer, men etter å ha sjekket fargen rundt omkring på kroppen var to timer på stranda etter lunsj absolutt nok.

A-menneskenes forbannelse

OK, så har vi kanskje gitt opp. Etter tre nokså mislykkede forsøk på å holde oss våkne helt til kveldsshowet på hotellet, som begynner klokka ni på kvelden, er det bare Tuva som fortsatt har viljestyrke nok til å fortsette å prøve. Derfor endret vi på rutinen rundt middagen. Vi så på solnedgangen nede på hotellstranda mens vi fortærte våre drinker, denne gangen med hjemmefrityrstekt potetgull. Da vi begynte å bli litt satte, reiste vi oss og trasket til en internett-bar lenger borte på strandpromenaden. Der drakk jentene cola og jeg en Corona (til rundt 20 kroner - bra pris). Julie, som snart er fjorten, ble forsøkt sjekket opp av en ung amerikaner som hevdet at det ikke gikk an å sitte og surfe på mobiltelefonene i paradis (godt poeng, bare så synd at ingen av oss følte oss truffet i og med at dette var den eneste halvtimen med wifi denne dagen, og at sola allerede hadde sunket blodrød ned i havet for tredje dag på rad mens vi ivrig fotograferte). Julie mente at det ikke dreide seg om et sjekketriks helt til Tuva kunne redegjøre for at kompisen hans hadde spurt om hvordan det hadde gått, hvorpå sjekkeren svarte ”not too good”.

Vi gikk for chef’s night på buffet-restauranten i stedet for meksikansk á la carte som de øvrige to kveldene, slik at vi kunne reise oss litt underveis i måltidet. Det hjelper nemlig mot stadig økende søvnighet. Men like fullt, etter en snau halvtimes spising måtte Julie kaste inn håndkleet. Klokka var da litt før åtte lokal tid, og hun begynte å frykte at hun ikke skulle få sine tilmålte timer med søvn. Så etter å ha klemt Julie god natt har vi booket leiebil (lokalt produsert VW av et eller annet slag) til i morgen, samt snorkletur til korallrev på torsdag. Og klarer jeg å holde meg våken et kvarter til, blir det underholdning i amfiteatret på Tuva og meg likevel. Selv om senga frister mer…

Dagen etter var det på’n igjen med morgenjogging, denne gang sammen med Tuva. Hun løper forbasket fort, og jeg er stygt redd det kun er måneder før hun tilbakelegger moren sin, i hvert fall på kortere turer. Med løpeturen tungt i bena var det klart for dagens utflukt, denne gang i en leid VW boble cabriolet. Dette hadde virket som en super idé kvelden i forveien. Og prisen, 40 $ for et helt døgn var det slett ingenting å si på. Vi ventet derfor spent på vidunderet. Det kom, men det var så langt fra et vidunder som man kunne komme. Eller faktisk, det var et vidunder at vi overlevde turen. Girspaken liknet noe Hitler hadde satt der før krigen, rusten og helt uten noen form for anvisning av hvilket gir som fantes. Det å sette den i revers var et prosjekt i seg selv, og det var følgelig et under at vi ikke skubbet borti samtlige biler på parkeringsplassen. Et like stort under var det at vi ikke endte opp med å fylle ut forsikringspapirer da vi et halvt minutt senere braste rett inni støtfangeren til en annen bil fordi bremsene var av en slik art at de kun slo inn på siste centimeteren før bunnen var nådd. 

Dette satte alvorlige demper på resten av turen. Gudskjelov var det kun et fåtall andre biler på veien mot strendene på motsatt side av øya. Og selv da jeg lå og solte meg mellom sanddynene mens jentene svømte i de intenst turkise bølgene, syntes jeg at skyene på himmelen liknet en knyttneve. Turen hjem foregikk derfor i stillhet. Det fine med betjeningen på etablissementer som det vi bor på her, Park Royal Hotel, er at betjeningen tar affære hvis gjestene ikke er fornøyde. Jeg slapp å betale en krone etter at karen som avtalte med leiefirmaet hadde tatt en alvorsprat med utleieren. Det skulle bare mangle, vi kunne tilbragt vår siste dag i den bilen. Faktisk har hele veteranbegrepet fått et skudd for bauen for min del. Ja til årlige EU-kontroller av eldre biler!

 Men farlig eller ikke farlig transportmiddel: jeg er glad vi tok turen...